Om advokatvirksomhet, juss, judisium og advokategenskaper
Det er lite som skal til for å bli advokat: juridisk utdannelse, to års praksis som advokatfullmektig og tre småsaker i retten. Juridisk utdannelse gir opplæring i en metode for å kunne finne frem til hva som er gjeldende rett på et bestemt livsområde. I praksis er det snakk om å finne frem til og deretter sortere eller «avveie» forskjellige argumenttyper, som lovtekst, rettspraksis, lovforarbeider, juridisk litteratur og såkalte reelle hensyn (sunn fornuft) m.m. mot hverandre. Denne avveiningsprosessen kan kalles «harmonisering av argumenter».
På en del spørsmål finnes ikke noe sikkert svar i jussen. Her kreves vurderinger. En finsikting av ulike argumenter mot hverandre, for å konkludere og finne ut hva som er gjeldende rett på områder hvor det på forhånd ikke finnes noe fasitsvar, fordrer både trening og et godt skjønn. Jurister kaller ofte skjønnet for judisium. For å bli en god jurist kreves et godt judisium. Noen jurister har et godt skjønn – andre har det ikke og får det ikke. For ikke-jurister er det ikke alltid like lett å forstå om advokater har eller ikke har godt judisium.
Advokatvirksomhet går ut på å bistå oppdragsgiver i sitt juridiske orienteringsløp for å komme raskest og rimeligst til mål. For advokaten blir jussen og advokatens judisium ett av flere verktøy for å guide oppdragsgiver til målet. Det sier seg vel selv at en god advokat må være en god jurist med et godt judisium.
Men en god del flere egenskaper er viktige. Advokatvirksomhet er faktumbasert, og for et vellykket løp til mål er det en stor fordel om advokaten har evne til å trenge inn i faktum. Bransjekunnskap på det aktuelle området hjelper advokaten til å forstå saken. At advokaten har erfaring, dvs. at hen tidligere og helst ofte har løst samme eller lignende oppgaver, gir større trygghet for den valgte kursen, der man beveger seg på områder oppdragsgiveren ikke har vært før, eller der det ikke finnes noe fasitsvar.
På mange livsområder er ikke alltid den rette linjen den veien som leder fra start til mål. Veien kan være kronglete og prosessen tar ofte tid – lang tid. Advokaten må da guide kunden når det gjelder strategi. Det fordrer evne til analyse og planlegging. Oftest er også en eller flere andre parter – kanskje med andre interesser – motparter, offentlig myndighet, medier eller andre inne i bildet. Vi kan da kanskje si at oppdragsgiver er i en konkurransesituasjon, enten saken gjelder en søknad, en forhandling eller en tvist. Juskonkurranser handler ofte om utholdenhet, å disponere ressursene riktig og presentere de beste argumentene til rett tid. Rettssaker med prosedyre for en domstol er nok den mest rendyrkete form for slike konkurransesituasjoner hvor prosessen handler om å kåre en vinner. Her kommer alle de ovenfor nevnte egenskaper til sin rett, samt en lang rekke andre i bunn og grunn personlige egenskaper hos advokaten. Det handler bl.a. om pedagogisk presentasjon av jus og faktum for domstolen, evne til å gjøre det beste ut av fiendtlige motpartsvitner, og å kunne parere overraskelser i retten; det er der og da det skjer, og man må benytte anledningen når den er der.
Samspillet mellom advokat og oppdragsgiver
Oppdragsgiver som betaler må være den som angir målet. Oppdragsgiver er også den som skal treffe beslutninger om eksempelvis veivalg underveis i prosessen. Kunden må selv velge risikoprofil for å få realisert sitt prosjekt, eller eventuelt å avslutte eller endre prosjektet.
Det er også oppdragsgiver som må være advokatens hovedkilde for kunnskap om faktum. Ved feil faktum inn, blir premissene og advokatens analyser og konklusjoner feil. Advokaten må forklare sin kunde om det angitte målet er realistisk eller om målet bør endres, samt grad av usikkerhet knyttet til de ulike etapper på veien til målet.
Vi kan ofte høre at både parter og advokater uttrykker overraskelse over en tapt sak. I lys av advokatens oppgave i samspillet med oppdragsgiver, burde dette svært sjelden være tilfellet.